For omtrent ti år siden dro mannen min og jeg til Marrakesh for en nyttårstur. Turen vår startet på katastrofalt vis. Flyet vårt var omtrent seks timer forsinket, og vi ankom derfor langt ut på natten. Taxien vi tok fra flyplassen var en eldgammel Lada med pappesker som baksete og en sjåfør som tydeligvis mente at ti centimeter fra bilen foran var tilstrekkelig bremselengde i 80 km/t. Da vi på mirakuløst vis kom frem til gamlebyen der vi hadde booket rom i en riad (tradisjonelt marokkansk hus med indre gårdsplass), ble det klart at det var en slags feiring på gang, og gatene var stappfulle. Den usedvanlig lite serviceinnstilte taxisjåføren kunne opplyse om at vi var omtrent ti minutters gange fra riaden før han slang bagasjen vår ut på gata og stakk. Heldigvis kom en utsending fra riaden som tok koffertene våre og jogget av gårde i et forrykende tempo. I løpet av ferden gjennom labyrinten på vei til riaden holdt vi på miste koffertmannen opptil flere ganger, en moped kjørte over foten min og et barn slo meg med en tromme (av alle ting).
«Vel» fremme på rommet vårt i riaden, fikk vi nærmest hjerteinfarkt da en mannsstemme rett bak oss plutselig ropte av full hals. Det viste seg at bønnetårnet var hendig plassert på taket over vårt rom, og mannsstemmen ble en konstant tilstedeværelse dag og natt resten av turen. Med skjelvende ben trakk vi oss ned til gårdsplassen inne i riaden for å roe nervene med et glass vin (det var heldigvis et fransk par som drev riaden, så det var ikke mangel på vin). Mens jeg satt fortvilet og gråt og ville hjem til trygge Norge, kom verdens skjønneste gamle kone som var kokk i riaden. Hun visste at vi skulle komme, og hadde ventet langt over sin arbeidstid for å kunne servere oss mat. Retten hun serverte var mitt første (av etterhvert mange) lyspunkt i Marrakesh: Kefta Mkaouara – kjøttboller og egg i tomatsaus. Her er min versjon av denne marokkanske herligheten.
Hverdagslivet 