Jeg har vanligvis et Pippi Langstrømpe-esque motto når det kommer til upløyd matmark; «Det har jeg aldri laget før, så det klarer jeg helt sikkert!» Men mottoet gjelder kun når det er snakk om en ny rett, en uprøvd ingrediens eller en fremmed teknikk. Når det kommer til å endre kostholdet, enten det er for å redusere midjemålet, stramme inn matbudsjettet eller annen vilkårlig motivasjon jeg måtte ha for å gjøre en endring i matveien, er det ikke en Pippi å spore. Jeg blir helt matt av tanken og kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne klare å spise noe annerledes enn det jeg gjør i dag. Men en gang i blant må man utfordre seg selv litt, og som en del av et (kortvarig) livsforbedringsprosjekt jeg hadde, gjennomførte jeg derfor nylig en vegetarisk uke.
Min indre etiker maser alltid høl i huet på meg om å helst bli veganer, men i det minste vegetarianer. Det er jo tross alt det beste for dyrene, miljøet og helsa. Men så er det denne lille barbaren i magen min da, hvis eneste ønske er å gnafse på store villsvinlår og gåsesteker. Til vanlig ender jeg opp et sted sånn cirka midt i mellom. Men nå var altså tiden (og viljestyrken) kommet for å gjennomføre syv hele dager uten en eneste beta kjøtt.
For at det i det hele tatt skulle være gjennomførbart, valgte jeg å kjøre lakto-ovovegetarianisme, hvilket vil si at jeg spiste melkeprodukter og egg, men ikke kjøtt og fisk. (Dersom noen er bekymret for barna mine denne uken, kan jeg opplyse om at de fikk både kjøtt- og fiskepålegg til brødmaten sin, og led dermed ingen jern-nød.)
Jeg var ikke særlig bekymret for hvordan det skulle gå med måltidene før middagstid. Til vanlig er jeg en tilfeldig dagtidsvegetarianer, da jeg alltid spiser müsli til frokost, knekkebrød med jalapeñosmøreost til lunsj og cottage cheese med druer til mellommåltid. Så den delen var i boks. Men når det gjaldt middager, måtte jeg virkelig i tenkeboksen. Jeg har jo laget en god del vegetar- og veganmiddager før, men ettersom dette skulle være et lengre og mer «livsstilpreget» prosjekt, måtte jeg faktisk skjenke næringsinnholdet en liten tanke også. Etter noe om og men kom jeg frem til følgende ukemeny:
Mandag – Vegetarlasagne
Tirsdag – Blomkål- og linsecurry
Onsdag – Falafel med flatbrød og tahinisaus
Torsdag – Chili sin carne
Fredag – Pizza med druer, blåskimmelost og valnøtter
Lørdag – «Pulled» gulrottaco
Søndag – Pasta med saus av flaskegresskar med salvie, sopp og hasselnøtter
Hverdagene var en piece of cake. Jeg savnet ikke kjøtt ett sekund. Men da helgen kom, ble det litt verre. Jeg elsker å snackse på god ost og spekemat på helgekveldene, og her må jeg innrømme at edamame og grønnsaker med dipp ikke fylte meg med samme gleden som et herlig oste- og spekematfat. Nuvel, arteriene mine takket meg i hvert fall den helgen.
Jeg må innrømme at jeg etter endt veggisuke var noe skuffet. Mine forventninger til konsekvensene av ukens valgte livsstil var skyhøye – jeg så for meg at jeg skulle halvere matbudsjettet, gå ned flerfoldige kilo, at kroppen skulle fødes på ny i en gjennomsunn og feiende flott drakt, og at fugler og rådyr skulle flokke seg om meg som en annen Disney-prinsesse. Ingen av disse tingene skjedde. Jeg sparte riktignok et par hundre kroner (og det skal man ikke kimse av), men vekten stod bomstille, kroppen hang sammen på halv tolv i vanlig stil og fuglene og rådyrene glimret med sitt fravær. Frekt! Men det som var en stor øyeåpner for meg, og som jeg virkelig ikke hadde forventet, var at det ikke var på langt nær så vanskelig å la være å spise kjøtt som jeg trodde. Faktisk var det såpass overkommelig at jeg nå har et mål om å bevege meg over til en mer fleksitarisk livsstil – altså å ha et hovedsakelig plantebasert kosthold, men med innslag av kjøtt og fisk. Og det må man jo kunne kalle en slags suksess.
Så kort oppsummert, hvis du har lyst til å prøve deg på et lignende prosjekt:
– Det finnes masse god vegetarmat
– Man sparer dyreliv, miljøet og noen kroner
– Det er ikke så vanskelig som det virker, men…
– …det smaker sykt digg med en burger mandagen etter.
Hverdagslivet 