Matauk

Fra barnsben av har jeg vært en ivrig sopp-plukker, og jeg kunne gjerne gått i timesvis utenfor allfarvei på leting etter skogens gull og annet godt. Det er ikke så lett å få til med to små barn, men i dag fikk vi oss en skikkelig skogtur og jeg kan melde om at skogen bugner av sopp. Ikke på langt nær all soppen var av det spiselige slaget, men det var en gyllen sjanse til å gi barna en liten opplæring i hvordan farlige sopper ser ut.

I år er det visstnok et bonus-steinsoppår. Vanligvis går det syv år mellom hvert steinsoppår, men nå er det bare tre år siden sist gang det var. Jeg ser ingen grunn til å stille spørsmål ved hvorfor, men priser meg bare lykkelig over at verdens beste sopp nå er lett tilgjengelig. Gitt litt friere armer er jeg sikker på at jeg kunne fylt kurven med godsaker. Men det ble nå i alle fall nok til at vi fikk oss en nydelig lunsj med soppstuingsandwich. I min iver over å smake på godsakene glemte jeg helt å skrive opp målene slik at den kunne gjengis her i bloggen. Men kort fortalt gjorde jeg det slik; stekte soppen i smør med timian og et helt hvitløksfedd, saltet, pepret og kokte med litt fløte når soppen hadde fått farge. Soppstuingen ble servert på nystekt ciabatta og var knallgod. Så nå er det bare å komme seg til skogs!