Et grønt skifte

Sommeren i fjor satte en støkk i meg. Naturen viste endelig at bristepunktet var nådd. Det var ikke lenger subtile hint om vanskjøtsel og dårlig tilstand, i stedet ga Moder Jord oss alle tre tette og en badehette, og alvoret sank i hvert fall inn hos meg. I trekvart år nå har jeg grublet på hva jeg kan gjøre for å leve mer på lag med naturen. Jeg har innført flyrestriksjoner for familien, plassert sparepenger i bærekraftige aksjefond og strammet inn på strømforbruket. Og, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har jeg lagt om til et mer miljøvennlig kosthold. Med dette har jeg også besluttet at Hverdagslivet, skal få en litt ny profil. Fra å være en helt vanlig matblogg, skal jeg nå prøve å sette et større fokus på miljøet og med dette lage mer miljøvennlige oppskrifter og komme med tips og triks til en mer klimasmart hverdag. Jeg er fortsatt i undersøkelsesfasen, og bruker nå mye tid på å grave meg ned i materien. For hva er egentlig miljøvennlig mat? Hvilke ingredienser kan man fortære på daglig basis med god samvittighet, og hvilke burde være forbeholdt de spesielle anledningene eller kanskje utelukkes helt? Hvilke andre endringer kan jeg og min familie gjøre som vil utgjøre en forskjell? Jeg har mange spørsmål, men ikke så voldsomt mange svar. Dette blir en slags åpen læringsopplevelse, så jeg ber om litt overbærenhet i prosessen. Man kan ikke vite alt første dagen!

agriculture animals baby blur

Herlig, herlig, men farlig, farlig?  – (Photo by Trinity Kubassek on Pexels.com)

Etter å ha lest en god del forskningsrapporter, artikler og statistikk om temaet, er jeg temmelig forvirret, da det ikke ser ut til å være full enighet om hvilket kosthold som er mest miljøvennlig. Dette virker til å skyldes at man legger ulike kriterier til grunn i klimaregnskapene. Men det begynner i hvert fall å danne seg et bilde for meg om hva som er miljøvennlig mat. Jeg velger å benytte meg av en litt anti-klimaktisk tilnærming til dette og gå for konklusjonen først: hvorvidt noe kan regnes som miljøvennlig mat, beror på en helhetsvurdering. For det er ikke slik at å spise et strengt vegansk kosthold nødvendigvis er best for planeten. Hvis man i tillegg til co2-regnskapet, ser på vannforbruk, avskoging, innvirkning på landbruk og annen påvirkning på kulturlandskap samt sosiale effekter, kan det i noen tilfeller være mer klimasmart å spise lokalt økologisk kjøtt (riktignok i små porsjoner). Å fylle tallerkenen med soyaprodukter, avokado og quinoa, vil i et helhetsperspektiv være en større miljøbelastning enn å spise mer klimasmarte kjøttprodukter som for eksempel norsk, økologisk kje, fjellgris eller vilt. Misforstå meg rett; jeg synes veganere gjør en formidabel innsats for miljøet, men det er ikke nødvendigvis riktig å sette et endelig likhetstegn mellom et vegansk kosthold og miljøvennlig mat. Det som imidlertid er helt klart, er at vi må endre våre nåværende kjøttvaner. Vi er pokka nødt til å kraftig redusere vårt kjøttinntak særlig av de mest forurensende artene som lam og storfe, velge økologisk lokalprodusert kjøtt, spise alle deler av dyret (ikke bare fileten) og ikke minst se til alternative kjøttsorter.

Når det kommer til det som burde utgjøre den største delen av tallerkenen, nemlig grønnsakene, er jeg overbevist om at det er bedre å spise økologisk så ofte som mulig. Det har vært mang en diskusjon de siste årene om økologisk mat er kvalitativt bedre, uten at man har landet på en endelig konklusjon. Det er imidlertid liten tvil om at økologisk landbruk utgjør en stor forskjell for miljøet, og at å velge økologisk er et godt klimavalg. Men… dette er en sannhet med modifikasjoner, da økologisk dyrking krever et større landareal for å oppnå tilsvarende avlinger som ved konvensjonelt landbruk. Større landeareal innebærer mindre villmark og dermed mindre biologisk mangfold. Her kreves det altså en fin balansegang, men denne gir seg litt selv, da det er nærmest umulig å handle utelukkende økologisk.

andelsgård

Idyll fra økologisk andelsgård.

Videre burde vi velge lokalt og sesongbasert. Om sommeren og høsten, er vanligvis norsk natur et bugnende matfat. Det må vi benytte oss av. Kanskje kan vi til og med velge en vegetarisk eller vegansk diett i løpet av sommermånedene. Selv om januar-initiativet med Veganuary er et godt tiltak, er det et merkelig valg av tidspunkt. I hvert fall for oss på den nordlige halvkule. Da er det lite å velge i av lokale grønnsaker (en hel måned med rotgrønnsaker blir litt stusselig i lengden…). Kanskje vi her i nord skulle innført vår egen måned som passer litt bedre? Vegaugust kanskje? Eller kanskje litt en litt mer moderat tilnærming – Fleksitember? Liten digresjon der, men poenget mitt er at vi alle burde ta en titt på opprinnelsen av produktene vi kjøper i butikkene, og velge det som kommer nærmest fra der vi befinner oss.

Og så er det det mest åpenbare da; vi må slutte å kaste mat! Den maten som går i søpla er fullstendig  bortkastet. Det er vann brukt, co2 utsluppet, kanskje til og med et liv tapt – og for ingen verdens ting. Uansett hva dietten vår består av, er det verste av alt å kaste mat. Og vi er mange som gjør det. Omtrent en tredjedel av all maten i Norge går rett på dynga, og det er vi forbrukere som er den største synderen. Det er flott at vi har tiltak som TooGoodToGo som redder mat som ellers ville blitt kastet av restauranter, bakerier og dess like. Men når godt over halvparten av alt matsvinn skjer i husholdningene rundt om i vårt langstrakte land, må hver enkelt av oss ta grep. Vi må spise opp eller fryse ned rester, lage kraft av slappe grønnsaker, lage syltetøy av frukten i hagen. Og i stedet for å følge “best før”-anbefalingen, ta den gamle bestemor-testen: se, lukt, smak. Veldig ofte er maten fortsatt i tipp topp stand. Og hvis man skulle trenge en annen motivasjon enn miljø, har jeg et godt tips som kan skremme til fornuft: for hver gang mat går i søpla, skriv opp cirka-prisen på det som kastes. Etter å ha holdt regnskap over en måneds tid, er jeg rimelig sikker på at alle og enhver vil spise opp maten oftere!

Legg igjen en kommentar