Fryktens sommer

Fra stuen vår har vi en nydelig utsikt over det beste av bygde-Norge. Klassisk landbruk med åkre, gårdsbygninger og nydelig natur. Men denne sommeren har den vanligvis beroligende utsikten vært en kilde til dyp uro. Det som startet som en grønn eksplosjon da den enorme mengden snø endelig gikk og det fantastiske været kom i mai, har sakte, men sikkert visnet vekk og endt opp som et gult, trist teppe. Det yrende livet som vi vanligvis ser på jordene; rådyrene som stjeler en liten matbit på morgenen, bonden som er ute med traktoren og steller med avlingen sin og et og annet hode som dukker opp midt i åkeren for å strekke på kroppen når innhøstingen blir tung for ryggen, har vært fullstendig fraværende.

IMG_9444

Vanligvis irrgrønt – nå strågult…

Sommeren 2018 har vært en skrekksommer. Korreksjon: året 2018 har vært et skrekkår. Vinteren ga oss mer snø enn jeg noensinne kan huske å ha sett. Det var en ekstrem vinter. Og den har blitt etterfulgt av en enda mer ekstrem sommer. Da knallværet startet i mai, tenkte jeg “nå er det bare å nyte det, for det kommer ikke til å vare”. Det gjør jo sjelden det. Det vanlige er at når vi får nydelig vær på forsommeren, blir juli et sorgens kapittel. Men dette året har ikke vært som vanlige år. Varmen, solen og tørken ga seg ikke. For hver dag som gikk ble løvet tørrere, gresset gulere og bakken hardere.

IMG_9438

Newsflash: Vissen blåbærlyng er ikke vanlig i juli.

Mens andre har badet, tænnet og kost seg, har jeg sittet som en nervebunt med Yr-appen i håp om at noen regndråper skulle dukke opp på varselet. De gjorde ikke det. I stedet kom skogbrannvarselet. Det har vært der i ukesvis. Selv etter noen gode skyll de siste dagene, er det der fortsatt. Og det skal store mengder nedbør til før det forsvinner. Med skogen bokstavelig talt en meter utenfor husveggen, gir det fort noen våkenetter.

Det mest skremmende er selvfølgelig ikke at vi har en potensiell brannbombe rett utenfor døren og langt mindre at vi ikke har hatt noe hyggelig å se på i løpet av sommeren. Det som er virkelig urovekkende er hva den manglende sommeridyllen er et symptom på: noe er alvorlig galt med klimaet. Vi vet hva og vi vet hvorfor, vi vil bare ikke måtte forholde oss til det. All argumentasjon for å slippe å ta tak i det, er bygget over samme lest: “Det er ikke noe vits i å bli mer miljøvennlige i Norge, når [sett inn ønsket land her] har så store utslipp. Endringene må skje andre steder enn her i landet for det er jo ikke vi som er verstingene.” Nei, det kan så være. Men vi må da for faen gjøre noe vi også. Det kan ikke være sånn at fordi store deler av verden er mye verre enn oss, så gir det oss et fripass til å herje med naturen som vi vil. Det vet vi. Innerst inne vet vi det. Jeg nekter å tro at vi ikke gjør det. Jeg synes faktisk det er bedre å si at man gir blaffen i miljøet. Det er en egoistisk og usympatisk ting å si, men det er i hvert fall ærlig.

Men kanskje skrekksommeren anno 2018 er det som må til for å få folk til å skjønne alvoret. Kanskje er det grunn til å tenke at endelig kom de alvorlige klimaendringene til Norge. For det er nok det som må til – vi må kjenne det på kroppen. Bokstavelig talt. Vi må kjenne varmen, uten å ha mulighet til å avkjøle oss i et plaskebasseng fordi det er vanningsrestriksjoner eller å kunne dyppe oss i sjø eller vann fordi vi kan bli infisert av kjøttetende bakterier eller få svømmekløe på grunn av de høye badetemperaturene. Vi må miste nattesøvnen av 30+ grader på soverommet uten et eneste klesplagg igjen å fjerne. Vi må flykte til fjells eller til havs for å kjøle oss ned når varmen er helt uutholdelig og den eneste viften igjen på lager i hele Norge er i motsatt ende av landet (og det eneste kjøpealternativet er “click & collect”). Når til og med veltrente, solbrune spradebass-millenials på Sørenga sier “nå holder det, nå kan det komme regn”, da tenker jeg at vi har kjent det såpass godt at realiteten begynner å synke inn.

Så hva skal vi gjøre? Jeg tror første steg er å akseptere at vi må tåle litt mer ubeleilighet, kanskje til og med noe ubehag. Det er på tide å spørre seg selv de vanskelige spørsmålene i livet: Må det virkelig være 28 grader på badet? Er det nødvendig å bruke tørketrommelen til å tørke seks truser og to t-skjorter? Er det vits i å ta bilen de 500 meterne til butikken for å plukke opp et brød? Jeg tror vi fint kan svare nei på disse spørsmålene. Det gjør kanskje hverdagen hakket mindre enkel, men det lar seg nok gjøre. Kall meg en optimist, men jeg tror vi klarer det.

Jeg skal i hvert fall begynne med å gjøre mer bevisste valg. Ta med gjenbruksposer når jeg handler, kjøpe mer lokalt, reparere i stedet for å kjøpe nytt. Og, – ettersom jeg er en særdeles matinteressert person – jeg skal legge om til et mer miljøvennlig kosthold. Men mer om det i et senere innlegg.

One thought on “Fryktens sommer

  1. Pingback: Et grønt skifte - Hverdagslivet

Legg igjen en kommentar